January 26th, 2012 by Espen
Jeg tenkte å egentlig fokusere på det å være pappa, ikke det å få nyheten, oppleve ett helt svangerskap og en fødsel, men føler det er på sin plass å lage litt rom for det alikevell.
JEG TROR DU SKAL BLI PAPPA
Det var ikke direkte planlagt, dog var det ingen nedtur når frøkena kom løpende inn på soverommet med en slags plast-pinne i hånden og ropte “JEG TROR DU SKAL BLI PAPPA!”. Jeg vurderte ett øyeblikk over hvordan ordet ‘tror’ passet inn der, men vanligvis når folk bruker ordet ‘tror’ i forbindelse med en livsendring – så kommer den som regel. Jeg så meg rundt i den knøttlille leiligheten vår, tok en ny øyeblikksvurdering av hvor stor plass ett nytt menneske tar og kom frem til at det sannsynligvis var rom for en til – så lenge han eller hun var liten. Faktisk sa jeg vel også ca. det som stod i hodet på meg da; “OK, det er vel plass til det!”
Jeg vet ikke om responsen var akkurat det hun håpet på, men uansett i hvor negativ retning våre kvinnelige halvdeler har en tendens til å vri ordene som kommer ut av kjeften på en, så ble det ikke tolket negativt. Jeg gjetter på at skalaen gikk fra “Å FYTTI HELVETE! HVA FAEN SKAL VI GJØRE NÅ!!!!????” til “FANTASTISK, KJÆRE! JEG HAR ALLTID ØNSKET MEG EN ARVTAGER! LA OSS REISE PÅ FERIE TIL KARRIBIEN SAMMEN!”. Så jeg skjøt kanskje ikke så langt utenfor blinken. Jeg husker iallefall dagen som om det var i forgårs, etter flere pinner av plastikk (må ha vært minst 5, sikker skal man være!) var resultatet enstydig; Someone’s coming to camp your flat for some decades, and I don’t know him yet. Det er vel på sett og vis som å få en ny kollega, man har hørt han skal dukke opp, man vet ikke hvem det er, nøyaktig hvilken dag han kommer på eller hva han skal drive med eller kan drive med, bare at han kommer til å dukke opp og påvirke miljøet ditt en god stund fremover. (Har til gode at kollegaer spyr og driter på meg, heldigvis.)
40 uker. (og vanligvis litt til)
Ukene gikk. Jeg trodde jeg var stresset, paranoid og bekymret for alt mulig før. Vel, det endret seg kjapt. Det verste utfallet av det som i går var usikkert og vanskelig, føles kanskje litt som å tråkke på en hundebæsj. Akkurat der og da sugde det litt, men på lang sikt blir dritten vekk sålenge jeg ikke velger å stå på stedet hvil og tråkke meg ordentlig hardt ned i ruken jeg akkurat satte foten i.
Nå var det plutselig ikke skikkelig kjipt at jeg glemte å fylle på BSU-kontoen før nyttår lengre, nå bestod dagene av “Hører du hjertet hans? Har han rørt på seg i dag?”
” – Er han enda i livet?”, rett og slett.
- Espen, Jeg tror vannet gikk!
Akkurat i det jeg holdt på å falle til ro for kvelden, den 22. Oktober 2011 rundt kl. 22:45, kom min bedre halvdel løpende halvnaken ut av badet med kun en -klar- beskjed. ” – Espen!? Jeg tror vannet gikk!”
Men som pappaer skal være, så var jeg rutta på dette, trodde jeg. Nå var tiden inne for å ringe Ullevål sykehus og si at vi to kommer bortom og forhåpentligvis forlater som tre.
Vi ringer straks til sykehuset, og får kjapt beskjed om at vi bare skal ta det med ro og komme bort kl. 07:45 når de begynte å åpne. WAT! Ta det med ro! Selvfølgelig skal jeg ta det med ro! Det er ikke mulig i en sånn situasjon. I det hele tatt. Jeg jogget rundt i stuen og spurte Guðrún hvordan det gikk, om det skjedde noe, etc. Riene begynte etterhvert, hun ringte igjen og igjen til sykehuset (de spurte bestandig om følelsene hun hadde, så var vanskelig for meg å ta de telefonene). Riene varte bare 55 sekunder, og ikke det obligatoriske minuttet de krevde for at vi skulle kunne dukke opp.
Etterhvert mistet hun evnen til å bevege seg så mye og lå stort sett og vrei seg mens hun gråt av smerte, jeg innså at hvis vi ikke kom oss avgårde -nå- så måtte vi evt. ha hjelp fra naboer eller ambulanse for å få fraktet henne til sykehuset. Da tok jeg telefonen, ringte det siste oppringte nummeret og sa autorativt “Hei, jeg er samboeren til hun Guðrún som har ringt dere en drøss ganger nå, nå kommer vi. Er der om 10 minutter.” Damen i andre enden tygde på setningen i noen sekunder før hun svarte, “Okei, egentlig har vi ikke plass, det er derfor vi ikke har tatt dere inn.” Jeg forklarte at vi godt kan vente i bilen utenfor, men at jeg ikke hadde planer om å bli jordmor akkurat i natt. “Jeg ringer deg opp igjen om noen minutter”, sa stemmen i andre enden. Det gjorde hun og, vi hadde plutselig fått fødeplass på Rikshospitalet.
“Å FAEN!”, tenkte jeg. Jeg visste jo hvordan man kom seg til Riksen, har jobbet og kjørt masse i området før, så er vel over gjennomsnittet kjent i gatene rundt der. Har bare aldri parkert og blitt pappa der før. Jeg visste nøyaktig hvordan det fungerte på Ullevål siden vi hadde hatt turer dit ifm svangerskapet tidligere. Visste nøyaktig hvilken vei jeg skulle ta når jeg kom inn døra, jeg følte at jeg hadde vært uovervinnelig på labyrinten på fødeavdelingen der. Men, nei, vi skulle ikke dit. Vi kjørte til Rikshospitalet, støtte selvfølgelig på totalt 3 biler på tvers i gatene der jeg skulle kjøre akkurat den natten, vanligvis er det jo ganske greit å kjøre på natterstid. Men etterhvert kom vi jo oss helskinnet til sykehuset, jeg slapp fruen av ved inngangen og kjørte ned for å parkere i kjelleren. “Faen, på Ullevål kosta det bare 22 kroner timen”, tenkte jeg i det jeg så at det lyste ett prosentvis sikkert 50% høyere beløp mot meg. (jeg husker ikke prisen)
Når jeg var ferdig med dette trasket jeg opp mot inngangen jeg slapp henne av ved, jeg møtte på ei dame i hvit frakk. Jeg prøvde å se mest mulig forvirret ut slik at hun kanskje, siden det så ut som hun var i tjeneste, ville peke meg mot riktig retning. Det gjorde hun ikke, hun snudde seg vekk og prøvde i aller høyeste grad å overse meg så det ut til. Da skimtet jeg fruen gjennom vinduet. “Har hun enda ikke blitt tatt imot?”, tenkte jeg. Det hadde hun ikke, hun hadde også forsøkt å fått hjelp fra damen utenfor i hvit frakk og også nevnt at jeg var på vei inn. Hadde jeg vært henne hadde jeg i det minste pekt inn døren der fruen satt og sagt “Hun er der inne.”, vi var jo de eneste folkene i hele området. Vi ringte fødeavdelingen på nytt og sa at vi ikke helt visste hvor vi skulle når vi kom inn døren, de ba oss finne heisen, som vi i stresset faktisk måtte lete etter. Damen i hvit frakk som stod og røykte kom inn, vi sa at vi så etter en heis. Hun så litt brydd ut og svarte, som sant var, at hun egentlig ikke visste om noen heiser der. Etterpå gikk hun mot heisen, det var først da vi oppdaget den. Vi stablet oss flaut inn i heisen sammen med henne, fruen var tydelig berørt av situasjonen og hadde problemer med å holde seg oppreist. Det viste seg at hun faktisk jobbet på fødeavdelingen…. men kanskje var veldig prinsippfast på røykepausene sine? Hvem vet! Hun gikk iallefall i forveien og hentet noen som kunne hjelpe oss vel inn.
Plopp! Der var’n!
Det er ca. 7 timer som mangler nå, i disse timene var det mye som skjedde, jeg innså at jeg hadde glemt alt jeg trengte hjemme ca. fordi det ble så mye stress med Ullevål sykehus. Fødselsbaggen hadde vi pakket på forhånd, der hadde vi ikke toalettsakene mine og såntno, så jeg måtte ta en svingom hjemme også og benyttet anledningen til å plassere bilen på langtidsparkeringen til Riksen – som er langt billigere enn den som er ved selve sykehuset. Frøkna har egentlig forklart dette veldig bra på bloggen sin, så for spesielt interesserte er det å anbefale.
Anyways, det kritiske øyeblikket nærmet seg, for 15 minutter siden hadde jeg fått beskjed om at det kom til å ta tid – så det var trygt å hente seg kaffe i kiosken. Lat som jeg er tenkte jeg at jeg kunne henge rundt litt til før jeg listet meg mot kiosken, det viste seg at det skulle lønne seg. Plutselig gikk alt i turbofart. Jeg valgte en traumevennlig vinkel, holdt meg ved hodet (til madammen). «Plopp!», føler jeg det sa, så kom der en slags géleklump ut.. jeg tenkte først ikke på at det faktisk var ham, han så litt mørk ut i fargen og lagde ikke så mye lyd, jeg tenkte også at det ikke lovet bra. (ble derfor også snytt for navlestreng-klippingen) Men etter at jordmor gnikket forsiktig på den bittelille magen kom det plutselig en masse hyling, dette hadde jeg sett på film før – så jeg antok det var mere normalt enn bildet som ble tegnet i hodet mitt for få sekunder siden. En viss ivrig blogger hadde bestilt bilder av når jordmor holdt ham opp for første gang, men det ble “glemt” når han ikke lagde lyd. Han ble iallefall lagt på brystet til den nybakte mamma og jeg benyttet anledningen til å forevige øyeblikket med en iPhone. Mens hun strigråt med en liten géleklump på brystet fikk jeg fiklet opp kameraet og fikk iallefall foreviget at han ligger på vekten som viser vekten han ble innskrevet med. “Du var 2825 gram, helt sant, her er bildet.” – kan jeg stolt si senere. Jeg gråt kanskje litt, jeg og.
Barsel
Vi ble geleidet mot barselsavdelingen, jeg følte meg som en elefant på glassmagasinet. En drøss med bittesmå babyer, de minste jeg hadde sett før var omtrent når jeg hentet fruen på jobb mens hun jobbet i barnehage, storbarnsavdelingen. Her var det snakk om bittesmå mennesker, jeg passet på hvor jeg satte føttene, kan man si. Jeg følte meg ikke veldig tilpass i en så østrogenfull atmosfære. Helt til jeg så de andre pappaene som også labbet rundt og snek seg kaffekopper over en lav sko, vi nikket til hverandre og sa hei flere ganger for dagen. Vi hadde samme uttrykk alle sammen, litt kjapt labbende rundt, slitne og med verden på våre skuldre. Men fornøyde. Når vi var ute i gangen så var vi ute på oppdrag. Vi hadde ett hemmelig community der all kommunikasjon bestod av “Hei.”, “Kaffe? Der?”, “Ah, tusen takk!” og ” – Har alle de andre spist allerede?”, når vi møttes ved lunsjen for å hente vår designerte tallerken med tørt brød og for lite pålegg. Hver gang det oppstår ett lite monopol vil prisene gå opp og tilbudet bli dårligere. Det er like synlig her som det er i Posten Norge og Canal Digital.
God natt
Det sa jeg, første natta. Vår kjære nyfødte Ísak hadde sovnet av, jeg så at kysten var klar for å få seg noen timer på øyet. Hadde jo tross alt stått opp på morgenen den 22. – og nå var det kveld den 23. – snart 40 timer uptime. Det er ca. maks på min 1985-modell, det pleide å holde litt lengre i mine yngre dager. Nå hadde de siste par døgnene også vært ganske stressende i forhold til når jeg var 16 og på LAN-party, jeg mener, jeg arrangerte jo disse datatreffene, men aldri var jeg så redd for å gjøre slik at ting gikk til helvete som nå. Uansett, to timer senere fant poden ut at han hadde sovet nok. Jeg var ikke forberedt nok på dette. Neste gang. Jeg våknet av noen salige hyl, helt uforberedt – som sagt, jeg ser for meg at det er slik jeg reagerer i krigstid. Jeg må ha hoppet en meter opp før jeg landet på gulvet med begge benene, klar til innsats. Jeg visste bare ikke helt hva jeg skulle gjøre. Det fortsatte, mamma forsøkte å gi mat, men det er jo vanlig at i de første par døgnene er melkeproduksjonen på bunnen – og derfor også hylene på topp. Jeg kan skjønne at det er fælt, man har jo ligget i et perfekt kroppstemperert miljø i 9 måneder, fått mat automatisk og hatt det trygt. Så kommer man ut, det er kaldt, det er bråkete, og man blir plutselig så sulten at det river i magen.
Vi hadde hørt at de hadde en stue der de kunne ta barnet den første natta for at man skulle få sove noen timer, men siden jeg var der var det ikke noe alternativ. Jeg var jo der for å avlaste mor, selv om jeg var trøttere enn jeg hadde vært på lenge.
Nyere historie
Nå har Ísak hatt mye vondt i magen, han gråter mye på natten pga. dette, og ja, det er slitsomt. Vi har ingen familie i nærheten, noen dager kommer vi på kl. 00:30 at vi ikke har spist middag. Det tok 11 dager fra vi kom hjem til vi kjedet oss i 5 minutter og gjenoppdaget at vi hadde TV. Han spyr og gulper, bæsjer på far og mor, han tisser på oss og gjør fra seg 15 minutter etter bad. Han har spydd seg helt gjennomvåt rett etter å ha fått på seg pysjen etter ett bad. Han hadde noe som lignet på pustevansker og vi måtte reise med ambulanse. Man kan ikke si at tilværelsen er bare koz og avslapping, den som ser for seg det når de blir foreldre kommer til å gå på en hardt og minst 18 års smell. Jeg klarer ikke en gang å tenke meg hva som blir bekymringene senere. Samfunnet er ett jævla høl in general, folk står i veien, mobber og er generelt noen selvopptatte, bedrevitende, snyltende, materalistiske jævler. Noen ganger er jeg redd for hva han skal vokse opp i slags samfunn, når gamle damer langt over pensjonsalder uten forvarsel blir stukket i hodet med kniv på café på dagtid. Men tilbake til listen; Han sutrer, har hatt feber, sover ikke om natten. Man går på jobb uten søvn og håper på en sjanse til å ta det inn igjen om noen timer, selv om man innerst inne vet at det aldri noen sinne er ett alternativ. Det er helt forferdelig til tider. Men gang på gang tar man seg i å synes så synd på ham når han flekker surleppe, og man er glad for at han er her, tross alt slitet. Jeg har innsett at jeg har omtrent 800% mere tålmodighet enn jeg trodde jeg hadde når det kommer til ham. Til vanlig er det sånn at jeg flyr i flint, eksploderer, går i angrepsmodus, angriper mens jeg selv er i forsvarsposisjon – av den minste ting, det har alltid vært min byrde.
… men straks han ligger forran meg og babler ivrig mens han vifter med hendene og gliser til de rare grimasene og lydene jeg kan lage, ja, da er alt det vonde glemt.
Jeg klarer ikke å se for meg en tilværelse uten ham, hvis han ble borte nå ville det være ett hull i meg som aldri kan fylles av hverken penger eller kjærlighet.
Så takk, Ísak, for at du er akkurat den du er. Uansett hva, og jeg mener -uansett hva- du velger å gjøre med livet ditt, for du står helt fritt, så har du alltid pappaen din.
Jeg er her.
Alltid.
